"Dvergnissen og den magiske julereisen"

Det var en gang en liten dvergnisse som bodde langt inne i den fortapte skogen, hvor ingen skulle tro at noen kunne bo. Her stor trærne tett i tett, og det var umulig å se inn fra utsiden. Nissen bodde oppi tretoppene i fjellene, og huset hans var laget av en stor, rød sopp. Han bodde der helt alene, og det var veldig sjeldent at han fikk besøk. Dvergnissen hadde pyntet hele stuen med masse forskjellig julepynt, og sopphuset var pent dekorert med masse julelys. Han gledet seg til julaften, slik som alle nisser jo gjør. Det var lillejulaften, og dvergnissen satt i godstolen sin og nøt varmen fra den lille mursteinspeisen sin. Rundt seg hadde han et godt ullpledd som var strikket i ullgarn. Han tittet ut av det store vinduet som var ved han. Der kunne han se at snøen dalte ned fra himmelen. Det var rett og slett den ultimate julestemningen. I hånden holdt han en stor julekopp. Oppi koppen hadde han varm, fersk kakao. Det var favorittdrikken hans på slike vinterdager. Nissen tok en god slurk av den varme kakaoen og satte den tilbake på stuebordet. Så pustet han sakte, men sikkert, ut der han satt og ante ingen fred og fare. Det banket så helt plutseligtre ganger på døren. Nissen spratt opp fra den gode lenestolen som han satt i og gikk til ytterdøren. Dvergnissen tenkte seg om: «Hvem kan dette være som kommer så sent på selveste lillejulaften?» Han åpnet døren og kjente at vinterkulden kom inn der han sto ved døråpningen. Det ble ekstra kaldt for nissen, siden han var vant med varmen fra peisen nå. Utenfor døra kunne han se at det sto en liten jente. Nissen tok på seg brillene sine og rynket på den lille nesen. Jenta hadde på seg en stor vinterkåpe, vintervotter som var strikket og en stor lue. «Hei, kjære deg», sa nissen til den lille jenta. «Hei, kjære nisse», svarte jenta. «Hvem er du som kommer så sent på selveste lillejulaften?» spurte nissen jenta pent om. «Jeg er bare stalljente», sa jenta tilbake til nissen. «Jeg trenger din hjelp. Jeg klarte å sette sleden min fast i snømassen ved huset ditt», sa jenta og var veldig bekymret og lei seg. «Jeg bor ikke så langt unna her, og jeg trenger virkelig din hjelp for å komme meg til kongsgården før det blir mørkt», sa den lille jenta til dvergnissen. Plutselig var en rolig kveld foran peisen blitt til et eventyr.«Ja, så klart jeg kan hjelpe en så stakkars liten stalljente», sa nissen og tok på seg vinterjakken, nisseluen og de svarte skoene. Så ble nissen med stalljenta ned til der den store sleden til stalljenta sto. Ved den fine og elegante sleden sto det to store brune hester. «Oj», sa nissen da han så sleden i snøen. «Hvordan kan vi få denne sleden opp fra snøen, kjære nissen?» spurte stalljenta og tittet på nissen der hun sto ved han. Nissen klødde seg i hodet og tenkte. Hva liker hester å spise? Kanskje de liker gulrøtter? Nissen gikk bort til der hestene sto, og så tok han opp de to store, lysegrønne gulrøttene fra jakkelommen og tok de mot nesen til hestene. Hestene luktet på de store gulrøttene som nissen holdt i, og så begynte de å spise av de deilige gulrøttene som nissen holdt i. «Ser man det», sa nissen og smilte til stalljenta. «Nå må du ta over, og så må du huske å gå bakover med gulrøttene, sånn at hestene begynner å dra sleden opp», sa nissen til stalljenta. Dvergnissen gikk bakover og begynte å dytte den store sleden. Stalljenta gjorde som dvergnissen sa. Nissen dyttet den tunge sleden, og jenta lokket hestene med de to store gulrøttene som hun holdt i. Så plutselig kom sleden på plass igjen. Stalljenta ble kjempeglad og slapp gulrøttene som hun holdt i og løp bort til nissen og ga han en stor god klem. «Hvordan kan jeg få takke deg, kjære nisse?» sa den lille jenta til nissen. «Jeg trenger ingenting», sa nissen og smilte til jenta. «Kanskje du har lyst til å være med på kongsgården der jeg bor?» spurte den lille jenta dvergnissen. «Ja, jeg kan følge deg hjem, kjære barn», sa nissen og smilte til jenta. «Så hyggelig av deg», sa stalljenta, og så satte nissen seg fremst i sleden sammen med den lille jenta. Så begynte ferden av sted mot kongsgården.

Etter en stund kom de til et stort fjell. I fjellet var det en liten åpning. De red inn i fjellåpningen. Da de kom inn i fjellet, kunne de se at steinene i fjellet hadde store glassdiamanter som lyste i alle slags farger. Nissen så seg omkring der han satt. Jenta så på nissen og så at nissen satt der og var veldig redd og fortvilet, og så spurte hun han: «Er du redd kjære nisse?» «Ja, det er jeg. Jeg har aldri vært her før, og jeg pleier aldri å gå ut om kvelden», sa nissen trist og tittet på jenta. «Kom og sett deg nærmere meg, så kan jeg passe på deg, kjære nisse», sa stalljenta, og så satte nissen seg nærmere jenta. Han tok på seg pleddet som var i sleden og surret det rundt seg. «Se der!» sa nissen, og så pekte han på et gammelt slott som lyste opp fra fjellveggen. De kunne høre at det var noen utenfor det gamle slottet. Da de kom nærmere det gamle slottet, kunne de se en gammel mann som holdt en tryllestav i hånden og som hadde på seg en stor hatt. De stoppet utenfor det store, gamle slottet. De tittet på slottet, og den gamle mannen som sto utenfor. «Hei, hvem er du som står der?» spurte nissen med lav stemme til den gamle mannen. Mannen tittet på dem og sa: «Hei, jeg er trollmannen Odd.» «Så hyggelig å møte deg, trollmannen Odd», sa nissen og smilte. «Har dere lyst til å komme opp en tur og se noen morsomme tryllekunster som jeg har lært meg?» spurte trollmannen Odd. «Ja, gjerne det!» sa stalljenta, og så gikk de ut av sleden som de satt i og opp til der trollmannen sto på fjellet. Trollmannen viste noen tryllekunster som han kunne der nissen og jenta sto ved han. Stalljenta og nissen lo av tryllekunstene som trollmannen gjorde. «Hva gjør dere så sent ute på selveste lillejulaften?» spurte trollmannen, og så tittet han på stalljenta og nissen. Nissen forklarte at han hadde hjulpet stalljenta med sleden som hadde satt seg fast i snømassen ved huset hans, og så ville hun ha besøk på vei hjem til kongsgården. «Har dere lyst til å bli med meg til eventyrland for å møte mine gode venner?» spurte trollmannen. Nissen tittet på stalljenta, og så sa stalljenta: «Ja, vi kan bli med en liten tur til eventyrland.» «Supert», sa trollmann og var veldig glad. «Nå skal dere få se», sa han, og så svingte trollmannen Odd tryllestaven han holdt i tre ganger rundt i luften. «Portal, åpne deg!» sa han høyt der han sto ved oss. Nissen tittet på stalljenta, og hun tittet tilbake på han. Rett foran Odd kunne de plutselig se en kjempestor lysportal som lyste imot dem. «Er det skummelt å gå gjennom?» spurte jenta trollmannen om. Trollmannen snudde seg mot jenta og sa: «Nei, det er det ikke.» Nissen og jenta tok trollmannen i hånden, og så gikk de sammen inn i lysportalen.

Da de hadde kommet inn til eventyrland, kjente nissen og stalljenta at de sto på et stort fjell. De tittet utover utsikten. Stalljenta og nissen ble veldig overrasket av det de fikk se. Foran dem kunne de se en liten landsby, der det jobbet små alver som bygget små hus som var laget av mursteiner. Takene på husene var laget av gress. «Wow!» sa stalljenta. «Bli med meg, så skal jeg vise dere rundt i landsbyen», sa trollmannen. Så ble jenta og nissen med trollmannen ned til den lille landsbyen som lå nede i dalen. Da de skulle gå ned til landsbyen, måtte jenta og nissen gå på en liten sti for å komme seg ned. «Hva heter landsbyen, kjære trollmann?» spurte nissen om. «Denne landsbyen her heter Dalbyen», svarte trollmannen. «Så fint navn», sa nissen og snufset. Etter at alle de tre hadde kommet seg trygt ned fra fjellveien, viste trollmannen stalljenta og nissen rundt i den fine, lille byen. Trollmannen viste skolen der fru Hare Hopp var lærer. Det var mange alvebarn som gikk på denne skolen, og andre barn også. «Så fint klasserom dere har», sa nissen og tittet inn i klasserommet. Der kunne han se at elevene hennes drev med å lære alfabetet, og de haddemalt alfabetet i forskjellige farger. De hadde også lært å telle helt opp til hundre. «Hvor gamle er de barna som går her?» spurte nissen. Fru Hare Hopp så på nissen og sa at de barna som gikk der var 6 år. «Det er en fin alder for å lære alfabetet og tall», sa nissen. «Ja, det er kjempefin skolealder å lære sånne ting», sa fru Hare Hopp tilbake til nissen. «Har dere lyst til å se mer av skolen?» spurte hun oss om der hun sto ved skrivepulten sin. «Ja, gjerne det», sa stalljenta. Fru Hare Hopp viste nissen og stalljenta rundt på skolen. Skolen var stor, og fru Hare Hopp viste nissen og jenta alle klasserommene. Hun viste dem også svømmehallen, gymsalen og musikkrommet de hadde. Hare Hopp var flink til å forklare om alle rommene som var på skolen. Da nissen og jenta var i det siste rommet, hørte de at trollmannen spurte om de var sultne. Det svarte de ja til begge to. «Bli med meg, så kan jeg vise dere det fine bakeriet som vi har her i landsbyen. Der har de verdens beste sjokoladeboller, kringler og skolebrød», sa trollmann til stalljenta og nissen. «Ja, gjerne det», sa nissen, og så takket stalljenta og nissen for omvisningen som fru Hare Hopp hadde gjort. Så ble stalljenta og nissen med trollmannen til bakeriet.Da de kom til bakeriet, tittet jenta og nissen inn i butikkvinduet. I butikkvinduet var det utstilt store marsipankaker, sjokoladekaker, skolebrød og store julekringler. Jenta pekte nesen opp i luften og kunne kjenne den søte, gode duften som kom fra bakeriet. «Det lukter så godt», sa stalljenta og smilte bredt. «Ja, ikke sant», sa trollmannen. «Skal vi gå inn til baker Bjørn?» spurte han. «Ja, det kan vi gjøre», sa nissen og slikket seg litt rundt munnen. Da de kom inn på bakeriet, så nissen at bakeriet var lite. Det var en grisefamilie, apefamilie og pinnsvinfamilie som satt ved bordene og spiste skolebrød og som hadde noe godt å drikke på. «God dag», hørte de en stemme sa. Jenta og nissen skuet over bakeriet og tittet opp på disken. Der kunne de se at herr baker Bjørn sto. «Så hyggelig å få nye gjester», sa baker Bjørn. Jenta og nissen tittet ned igjen i glassvinduet bak disken der det stod «Bakevarer». «Det lukter så godt det som er her», sa jenta. «Har du bakt alt dette selv?» spurte hun. «Ja, det har jeg gjort», sa herr baker Bjørn tilbake til jenta. Baker Bjørn hadde på seg et stort, hvitt forkle og en stor bakerhatt. «Kanskje dere har lyst til å bli med på bakrommet og se hvordan jeg lager alle kakene?» spurte han og tittet på jenta og nissen der de sto. «Ja, det vil vi gjerne se», sa nissen og smilte bredt i munnviken. «Ja, bare bli med meg», hørte vi baker Bjørn sa. Så ble vi med han på bakrommet. Da vi kom inn på bakrommet, åpnet baker Bjørn opp en smal dør. Nissen, jenta og trollmannen fulgte etter baker Bjørn. Da de kom inn på bakeriverkstedet, kunne de se bjørnemor som sto og bakte. Ved henne hadde hun også noen alvehjelpere som hjalp henne med å bake. Bjørnemor kom bort til nissen og jenta der de sto, og så sa hun: «Så hyggelig at vi har fått besøk»» «Ja, ikke sant bjørnemor», sa baker Bjørn. «Kanskje dere har lyst til å se hvordan jeg lager skoleboller?» spurte bjørnemammaen. «Ja, det vil vi se», sa jenta. Alle fire ble med bjørnemammaen bort til et stort bord, og så satte de seg på noen stoler som var rundt bakebordet. Hun tok frem alt hun trengte, og så begynte hun å bake. De fire fulgte godt med på når hun bakte. Hun forklarte alt hun tok oppi den store bollen som sto ved henne. «Først må vi ha oppi smeltet smør og helle i melken. Rør gjæren ut i lunken væske. Bland i sukker, 2/3 av melet, bakepulver, salt og kardemomme», sa hun. Og så rørte hun den gode deigen til den ble helt jevn. Bjørnemammaen spedde resten av melet hun fikk for å få en smidig deig. Hun la ned deigen som hun hadde laget, og så lot bjørnemammaen den heve seg til dobbel størrelse i ca. 30 minutter. Så trillet hun deigen til en pølse, og så skjærte hun den i 12 biter. Så trillet hun hver bit til runde boller, og så etterhevet hun deigen, noe som tok ca. 15 minutter.

Deretter satte bjørnemammaen stekeovnen på 225 °C. Så lagde hun en fordypning i midten av hver bolle og fylte de med deilig vaniljekrem. Videre penslet hun bollene med egg, og så stekte hun skolebrødene som hun hadde laget. Så avkjølte hun bollene på en rist. Deretter lagde hun melisglasur ved å røre sammen melis og en passe mengde eggehvite til en tykk grøt. «Dersom man synes den blir for tykk, så kan man spe på med en liten mengde kaldt vann», sa hun, og så smurte hun de avkjølte skolebrødene med melisglasur og dyppet bollene i kokos. Etter hun var ferdig å lage bollene, smakte nissen og jenta på bollene som bjørnemammaen hadde laget til dem. «Dette var helt fantastisk gode boller», sa nissen. De kunne høre lyden av bjelleklang som kom utenfor bakeriet. «Nå må vi gå ut på torvet», sa trollmannen. «Hva skjer på torvet?» spurte stalljenta trollmannen om. «Der skal vi feire at det snart er julaften», sa trollmannen tilbake til jenta. «Bli med meg, så får dere se», sa trollmannen Odd. Jenta og nissen ble med trollmannen ut på det store torget som lå ved det lille bakeriet.Da de hadde kommet seg ut på torget, kunne de se at alle som bodde i den lille landsbyen hadde samlet seg der. Torget var pent pyntet med julelys, og i midten sto det et stort grantre som var pent pyntet av all slags julepynt. Ved det store grantreet sto det en liten scene. På scenen kom det opp en gammel og skrøpelig rev. Den gamle reven hadde på seg en fin, svart dress, og han hadde en stor gullmedalje rundt halsen. I hånden hadde han en trestokk. «Hvem er den gamle reven der som står på scenen?» visket stalljenta til trollmannen om. «Det er Mikkel Rev, som er borgermester her, og han er over 100 år gammel», hvisket trollmannen tilbake til stalljenta. «Stille»» skrek Mikkel Rev til forsamlingen. Alle ble helt stille og fulgte med. «God kveld alle sammen. Velkommen skal dere alle være til vår markering for at det er lillejulaften», sa han der han sto. «I kveld skal vi synge og hygge oss», sa han. «Nå må dere alle stille dere i en stor ring rundt det store grantreet som vi har pyntet i år», sa han høyt og kremtet. Alle i Dalbyen gjorde som Mikkel Rev sa. «Nå skal vi synge sangen «Jeg gikk meg over sjø og land.» Spill musikken», sa Mikkel og tittet på det lille korpset som sto bak han. Så begynte det lille korpset å spille melodien til sangen. Jenta, nissen og trollmannen ble med de andre og danset og sang rundt det store grantreet. Mens alle i dalen sang og danset, kunne de se på nattehimmelen at julenissen fløy over dem med sleden sin med de 10 reinsdyrene sine og sa «hoi hoi». Julenissen ropte og sa: «God jul, Dalbyen!» Så kastet julenissen ut julegaver som fløy ned til det store granjuletreet som jenta og nissen danset rundt. «Dette er jo helt magisk», sa dvergnissen. Han var veldig begeistret og glad over den fine julemarkeringen som han og jenta hadde fått lov til å bli med på. Etter markeringen åpnet barna i landsbyen opp alle julegavene som julenissen hadde gitt dem. Barna var veldig glade for gavene som de hadde fått av julenissen. Stalljenta tittet på klokken som hun hadde på seg. «Oj, jeg må hjem til kongsgården, sånn at ikke foreldrene mine blir bekymret og begynner å lete etter meg», sa hun stille for seg selv der hun sto. Trollmannen så på stalljenta og sa: «Jeg kan fikse at du kommer deg trygt hjem til gården din.» Så tok han opp tryllestaven sin og snurret den 3 ganger. Da kom det frem en stor, lys sirkel. Inne i lysportalen kunne stalljenta og dvergnissen se kongsgården som jenta bodde på. Dvergnissen sa tusen takk for den magiske julereisen, som han og stalljenta hadde fått av trollmannen. Alle i den lille landsbyen fulgte godt med på det som skjedde. Trollmannen ønsket de begge en god jul og en god reise hjem. Og så vinket stalljenta og nissen til landsbyen, mens de gikk inn i den magiske lysportalen sammen. Da de hadde kommet på andre siden av lysportalen, kunne jenta og nissen se kongsgården som var foran dem. Det var en storslått gård som en bare kunne se for seg i fantasien. Så sa nissen: «Så fin kongsgård du har, stalljenta!» Jenta tittet på dvergnissen og takket for det nissen sa til henne. De kunne se at de to brune hestene og den store sleden sto ved der de sto. De tråkket i den myke snøen og bort til sleden, og så satte de seg på sleden sammen og red til kongsgården i nattetimene. Vinden og snøen suste mot dem mens de kjørte sleden. Det var kaldt ute, men i sleden var det akkurat varmt og koselig nok. Da de endelig hadde kommet seg til kongsgården, red de inn på gårdstunet. Der kunne de se foreldene til jenta som var ute og lette etter jenta, og de ropte på henne. De var svært så fortvilet, fordi det var så sent på kvelden. Stalljenta reiste seg opp fra sleden og ropte tilbake mot foreldrene sine: «Her er jeg, mamma og pappa!» Foreldrene til stalljenta kom bort til sleden der hun sto, og så tok de armene sine rundt jenta og ga hun en god, varm klem. «Hvor i alle dager har du vært, kjære datter?» spurte mammaen til jenta. «Jeg har vært en tur på julemarkedet, og der fikk jeg et stort juletre av den gamle snekkeren, Arne. Da jeg skulle reise hjem, så klarte jeg å sette sleden fast i snøen. Så fikk jeg hjelp av nissen her som sitter i sleden», sa jenta til foreldene sine. Jenta pekte på nissen som satt i sleden. Foreldrene tittet opp på den lille nissen. «Takk for at du tok så godt vare på min datter», sa pappaen til nissen. «Jo, bare hyggelig det», sa nissen og gikk ut fra sleden. «Jeg får komme meg hjem igjen», sa nissen og tittet ned på snøen. Han var bekymret og lei seg der han sto ved dem. Nå ble jo helt sikkert julefeiringen alene, og det var også en lang tur hjem igjen. Jenta så at nissen ble lei seg, og så tittet jenta på mammaen sin og spurte: «Kan nissen spise kveldsmat med oss og sove over til i morgen, mamma?» «Ja, så klart nissen kan spise kveldsmat med oss og sove over til i morgen», svarte hun. «For det er veldig sent nå», sa mammaen til jenta og smilte. «Å, får jeg lov?» spurte nissen overrasket og tittet på foreldrene og jenta. «Ja, det får du lov til, kjære nisse», sa jenta. «Å, tusen takk!» sa dvergnissen og smilte. Dvergnissen hjalp foreldrene å få juletreet som jenta hadde fått på julemarkedet, og som lå på sleden, inn i huset. Det var et stort og tungt tre som ingen liten jente kunne bære helt alene. Nissen hjalp foreldene og jenta med å pynte det store juletreet som sto i stuen. Deretter spiste de julegrøt som mammaen til jenta hadde laget til kveldsmat. Nissen spiste opp alt grøten som var i grøtbollen sin. «Du nisse, du likte dette», sa jenta og tittet på nissen. «Ja, julegrøt er det beste jeg vet», sa nissen og gliste til jenta. «Ja, det er vel kanskje sånn med alle nisser», sa mammaen og smilte. Jenta og nissen fortalte om den magiske reisen til Dalbyen, og om trollmannen som de hadde møtt. Foreldene syntes historien var veldig fin, og de var veldig takknemlige for at dvergnissen tok så godt vare på jenta deres på den fine reisen som de to hadde hatt. Da de skulle legge seg, lå nissen ved jenta. Nissen hadde fått låne en pyjamas av jenta. Den passet godt, siden han var en liten nisse. Mammaen leste et eventyr for dem der de lå sammen i den store sengen hennes. Når mammaen til jenta var ferdig med å lese historien, ønsket hun dem en god natt søvn. Så ga mammaen en stor natteklem til de begge der de lå i sengen, og så gikk hun ut av soverommet til jenta. Jenta tittet på nissen der han lå ved henne. «Takk for i kveld, kjære nisse», sa jenta og smilte, og ga nissen et lite kyss på den lille, røde nesen hans. «Jeg ønsker deg en god jul, nisse», sa jenta. «Jo, takk selv», sa nissen, og så holdt jenta rundt nissen. De lukket igjen øynene sine og sovnet sammen i den store sengen. Både dvergnissen og stalljenta var glade for at de hadde opplevd den magiske julereisen, og fikk feire julaften sammen.