«Snøjenta som møtte den store kjempen som ville hjem til jul»

Det var en gang en familie som bodde på en stor gård. Gården lå ved de store fjelltoppene i veslepiggen. Den hadde utsikt til den lille landsbyen som lå langt nede i dalen. Folket der nede var som små maur når en så ned fra gården, og de små husene lyste opp når mørket falt på. Det var lille julaften, og det var veldig kaldt ute. Familien på gården hadde en datter som het Aurora. Hun var en glad og munter jente, som elsket å være mye ute og leke. Det var ikke så mange andre barn som bodde der, så det var ikke alltid hun hadde noen å leke med. Om vinteren var Aurora ute i snøen hver dag. Ute i hagen hadde hun laget snømenn med neser av gulrøtter og engler med store kjoler, samt en stor snøborg. Auroras foreldre kalte henne for «Snøjenta» på vinteren, siden hun var så glad i snøen. Aurora så på snømannen som hun akkurat hadde laget ferdig der hun sto i vinterkulden. Hun hadde tatt på seg den fine røde kåpen, og den tykke, svarte vinterbuksen som holdt henne varm i den dype snøen. «Nå ble du fin, lille snømannen min!», sa hun og lo litt der hun sto i snømassene ved huset. Snømannen hadde fått på seg en glitterhatt, et stort strikket skjerf og to store steiner som ble til øyne. Aurora hørte at mammaen ropte at det var middag. Men hun ville ikke inn. «Mamma, kom og se på snømannen som jeg har laget!» sa hun og tittet på mammaen sin som sto i døråpningen ved huset. «Jeg kommer, Aurora», sa mammaen og tok på seg vinterskoene og boblejakken sin. Så gikk hun ut til der Aurora sto ved den store snømannen. «Oi, så flink du har vært!», sa mammaen overrasket. «Snømannen ble jo kjempefin, Aurora», sa hun videre. «Ja, ikke sant?», sa Aurora tilbake til mammaen sin. «Skal vi gå inn og spise julegrøt? For nå er den varm, min kjære datter», sa mammaen. «Kan jeg ikke leke litt til?», sa datteren og tittet på mammaen. «Ikke nå. Du kan leke mer i snøen i morgen. Jeg og pappa skal ordne til julemiddagen i morgen ettermiddag. Da kan du gå ut og leke og lage flere snømenn, om du vil», sa mammaen tilbake til datteren sin. «Det er greit mamma», sukket hun, og så tok hun hånden til mammaen sin og ble med henne inn. Da Aurora kom inn i yttergangen, tok hun av seg den røde kåpen sin og den svarte boblebuksen. Hun kunne kjenne duften av julegrøten som moren hennes hadde laget. Den luktet kjempegodt av kanel, sukker og risengryn. Hun elsket julegrøt og alt som handlet om julen. Hun ble med mammaen sin inn på kjøkkenet, og de satte seg ved spisebordet. Pappaen til Aurora hadde allerede satt seg til rette. Skålen var fylt med deilig, varm julegrøt. «Så fin snømann du har laget der ute», sa pappaen til datteren som satt like ved henne. «Ja, ikke sant pappa!» sa Aurora tilbake til pappaen og tok tak i skjeen, for å begynne å spise av den store, varme grøtskålen. «Dette er kjempegodt», sa hun og fortsatte å spise. «Kommer mormor og morfar i morgen?» spurte hun foreldrene sine om, mens hun koste seg med den varme julegrøten. «Ja, det gjør de», svarte mammaen tilbake. Aurora var veldig glad i mormoren og morfaren sin. Mormor var alltid tullete, og fant alltid noe morsomt å gjøre. Morfar var også en morsom mann som likte å tøyse mye. «Hva er det du ønsker deg mest av alt i morgen, min kjære datter?» spurte pappaen henne. «Jeg ønsker meg den rosa kjelken som jeg så i lekebutikken», sa hun tilbake til pappaen sin. «Mmm, ja, vi får se om julenissen husket å ta den med da», sa pappaen til Aurora. «Du skrev det opp på julenissens ønskeliste, ikke sant?» fortsatte han. «Ja, jeg har gjort det», sa hun og fortsatte å spise av den gode, varme grøten som sto rett foran henne. Etter middagen gikk Aurora opp på rommet sitt. Rommet hennes var pent pyntet med all slags julepynt. Hun levde virkelig opp til kallenavnet sitt som «Snøjenta». Hele livet hennes handlet om julen. Hun gikk bort til skrivepulten og satte seg på en liten stol. Foran seg hadde hun mange fargeblyanter, og ved siden av henne satt veslebjørnen hennes og tittet på henne, mens hun tegnet juletegninger. Hun var svært glad i å tegne, og var i tillegg veldig kreativ. Hun tegnet ting hun hadde sett, men også ting som dukket opp i fantasien hennes. Kvelden hadde kommet, og Aurora satt med kveldsmaten sin, som var to skiver med leverpostei. Aurora var fem år og gikk siste året i barnehagen. Foreldrene hennes satt i stuen og varmet seg foran den lille peisen. Den lille jenta tittet på det store, fine juletreet som foreldrene og henne hadde pyntet. Hun gledet seg til julaften. Dette var kvelden hun så frem til gjennom hele året. Endelig var den snart her. Hun hadde hjulpet foreldrene og satt opp julepynt i stuen. Dessuten hadde hun vært med og bakt pepperkaker. Det luktet kjempegodt i hele huset. Der hun satt og spiste kveldsmaten, hadde hun på seg pysjamasen, som var rosa med små bjørner på. «Er du ferdig å spise, min kjære datter?» spurte mammaen hennes. Aurora tok tak i melkeglasset som sto ved henne på bordet, og så drakk hun opp alt, og sa til slutt at nå var hun ferdig. Mammaen hennes reiste seg opp fra lenestolen som hun satt i, og kom tuslende bort til der Aurora satt. «Så flink du har vært og spist opp kveldsmaten din og drukket opp melken», sa mammaen, og så smilte hun til datteren sin. «Nå må vi gå og pusse tennene, ikke sant?» sa mammaen og tittet på datteren som satt ved spisebordet. «Ja, det stemmer, mamma», sa Aurora, og så gikk hun av stolen som hun satt på, og løp bort til pappaen som satt i stuen og leste en god bok. «Sov godt, jenta mi. I morgen er det julaften. Gleder du deg, eller hva?» spurte faren henne om der hun sto ved lenestolen hans. Han visste godt at dette var datterens favorittdag. En trengte ikke være noen tankeleser for å vite at hun gledet seg. Så spent var Aurora, at foreldrene nærmest lurte på hvordan i all verden hun skulle sovne kvelden før kvelden. «Ja, så klart jeg gjør det, pappa», sa Aurora tilbake. «Så godt å høre. Så i morgen skal vi kose oss», sa pappaen og ga Aurora en stor klem. Deretter begynte faren å lese boken igjen. Aurora løp bort til mammaen sin som sto ved kjøkkenet og ventet på at datteren skulle komme. Da datteren kom, gikk de begge inn på badet, og så pusset Aurora tennene sine nøye. Mens datteren pusset tennene, sto mammaen hennes og flettet det brune, krøllete håret hennes. «Nå er jeg ferdig med å pusse tennene mine», sa Aurora og gapte opp. Mammaen hennes tittet inn og sa: «Dette ser veldig bra ut!». Deretter gikk de inn på datterens soverom. Jenta krøp opp i sengen, og dro dynen over seg. Aurora hadde mange leker som var stablet fint i de store hyllene. Jenta la seg til rette, og ønsket mammaen god natt. Hun kysset Aurora på kinnet, reiste seg opp fra sengekanten og gikk bort til døren. «Husk å sove nå. I morgen er det julaften, og det blir spennende å se om julenissen kommer i år også», sa mammaen. Hun var litt bekymret for at datteren skulle være våken hele natten av spenning. Da ville hun jo være veldig trøtt på julaften. «Det blir spennende mamma. Jeg skal love å sove nå», sa datteren. «Så godt å høre, min kjære datter», sa mammaen og skrudde av lyset på soverommet. Så lukket hun forsiktig igjen døren etter seg. Julelysene lyste i vinduskarmen, og det var helt stille på soverommet hennes. Aurora kunne høre vinden som bruste ute i vinterkulden. Hun dro dynen lengre over seg. Hun tok tak i den brune bamsen sin som lå ved henne. «Er du redd, bamse? Jeg er veldig redd, og jeg er så glad for at du passer på meg i natt», sa Aurora til kosebamsen sin. Hun holdt ham godt inntil seg der hun lå i sengen. Omsider klarte hun å lukke igjen de små øynene sine og sovne. Aurora våknet opp brått midt på natten, og hørte at det var noen som banket på det store glassvinduet på soveværelset hennes. Hun kvapp til, og reiste seg opp i sengen. Så tok hun tak i lommelykten som lå på nattbordet og skrudde den på. Hun tok med seg bamsen sin og gikk ut av senga og bort til det store vinduet. Hun lyste mot vinduet, og spurte hvem som var der. Ute i vinduskarmen kunne hun se en alv som hadde store vinger av glitter. Aurora åpnet opp vinduet og slapp inn alven. Hun kunne se at alven hadde silkeglatt, gult hår og en grønn, glitrende kjole på seg. For en vakker skapning! Hun hadde også en stor gullkrone på hodet som var laget av iskrystaller. Hun tittet nysgjerrig på den mystiske alven som sto rett foran henne. «Hvem er du?», spurte hun alven om. «Takk for at du ville slippe meg inn», sa hun og ristet av seg litt snø som hun hadde på den hvite kåpen. «Jeg er Snødronningen», sa hun. «Hva?», utbrøt Aurora, og var helt overrasket over det hun så. «Jeg vet, mitt kjære barn, at du heter Aurora. Men jeg kaller deg for Snøjenta», sa Snødronningen. «Det er jo akkurat det mine foreldre også kaller meg!», sa hun tilbake til Snødronningen. «Det vet jeg at de gjør», svarte snødronningen. «Å, hvordan vet du det?» spurte Aurora. «Jeg har fløyet rundt her og sett på deg noen dager», sa dronningen. «Men nå trenger jeg din hjelp, kjære snøjenta», fortsatte hun. Aurora tittet nysgjerrig på dronningen. «Jeg har klart å miste min tryllestav i snøen når jeg fløy bort til deg nå. Du må hjelpe meg å finne den», sa snødronningen til snøjenta og tittet på henne. «Ja, så klart. Jeg kan hjelpe deg. Men da må jeg liste meg ut i gangen for å hente den røde kåpen og skoene mine», sa snøjenta lavt tilbake til snødronningen. «Men jeg har aldri dratt ut om natten før», sa den vesle jenta. «Jeg skal passe på deg, snøjenta», sa snødronningen tilbake til snøjenta. «Bli her på soverommet, og vent på meg, så skal jeg snike meg ut i yttergangen for å hente den røde kåpen og de svarte støvlettene», sa snøjenta. Så åpnet hun forsiktig opp soveromsdøren, før hun hun listet seg ett og ett steg ut mot yttergangen. Hun kunne høre foreldrene sine prate i stuen og hygge seg. Da hun hadde listet seg helt frem til der jakkene hang, tok hun tak i den røde kåpen sin, votter, skjerf og de svarte støvlettene sine. Så listet hun seg sakte tilbake på soverommet. Da hun hadde kommet seg tilbake til soveværelset, kunne hun se at snødronningen satt på sengen hennes. Hun gikk bort til der snødronningen satt. «Går det bra med deg, kjære dronning», spurte snøjenta henne om. Hun tittet opp og så på henne. «Takk for at du vil hjelpe meg», sa hun stille der hun satt på sengekanten. «Jo, det skulle bare mangle, snødronningen», sa snøjenta og kledde på seg den grønne kjolen sin som lå på en stol ved sengen. Deretter tok hun på seg den lille røde kåpen. «Betyr tryllestaven mye for deg, snødronningen?» spurte snøjenta om der hun sto og tok på de små svarte støvlettene. «Ja, den tryllestaven betyr veldig mye for meg. Og uten tryllestaven kommer jeg meg ikke hjem til slottet mitt som ligger i den magiske, himmelske landsbyen», sa snødronningen tilbake til snøjenta. Dronningen så trist ut, og det var tydelig at hun lengtet veldig hjem. «Å ja, nå forstår jeg», sa snøjenta. «Men hvordan skal jeg få hjulpet deg med å lete etter din tryllestav?» spurte snøjenta om. «Du kan holde tak i meg, og så kan vi fly sammen og lete etter den», sa snødronningen tilbake til snøjenta. Aurora gikk bort til det store vinduet, og så åpnet hun opp vinduet. Det knirket litt, og den lille jenta ble redd for at foreldrene skulle høre at hun var våken. Hun stoppet opp litt, og hørte etter fottrinn utenfor soveromsdøren. Det var helt stille. Snøjenta pustet lettet ut, og klatret ut vinduet. Hun kunne se nattehimmelen og spesielt månen som lyste så fint imot dem. «Nå, kjære snøjenta, skal du ta godt tak i meg, og så teller jeg til tre, også begynner jeg å fly med de magiske vingene mine», sa snødronningen. «Det er greit», sa snøjenta og klamret seg fast i snødronningen. «En, to, tre!» sa snødronningen, og så kjente snøjenta at de begynte å fly opp til den kalde nattehimmelen sammen. Den lille jenta kjente kulden i kinnene, og så at det kom frostrøyk ut munnen. Hun holdt seg godt fast i snødronningen der de fløy, og hadde det så gøy at hun nesten glemte å tenke på at hun kunne falle ned. De tittet over alt i den nattergale snønatten. «Se der», sa snøjenta og pekte ned på en stor isbre som var ved et stort vann. På midten av isbreen kunne de se to store pingviner. De var runde, svarte og hvite, og snudde seg for å se opp da Snøjenta og dronningen kom flygende. «Nå må du holde deg godt fast i meg», sa snødronningen, og så fløy de ned til de to pingvinene som lå og svømte i vannet i isbreen. Da de hadde kommet seg trygt ned, så de to små pingvinene forbauset på dem der de sto og tittet. «Hei dere to», sa snøjenta. «Har dere sett en magisk tryllestav?» Pingvinene så på hverandre og sa: «Det har vi ikke sett. Men vi så noe helt annet. Det var en stor kjempe som løp forbi her og holdt noe i hånden, men vi så ikke hva han holdt i», sa den ene pingvinen. «Hvilken vei løp den store kjempen?» spurte snødronningen de om. Begge de to små pingvinene pekte til høyre for isbreen. «Å, takk, da skal vi forte oss og se om vi kan finne den store kjempen», sa snødronningen tilbake til de to søte pingvinene som lå og plasket i isdammen. «Bare hyggelig det», sa den ene av pingvinene, og så tok snøjenta og klamret seg fast igjen på snødronningen. Så fløy de opp igjen i luften. I den stille nattehimmelen der de fløy, kunne de plutselig se store fotspor trykket ned i snøen ved en bondegård. Denne kjempen måtte virkelig være kjempestor! «Se, der det er store spor i snøen», sa snøjenta og pekte på de store fotsporene som var i snøen. «Da nærmer vi oss», sa snødronningen, og så etter hvert kunne de se den store kjempen sitte på en stor stubbe ved et stort fjell som glitret av lyset fra månen. Kjempen var stor, og snøjenta hadde aldri noen gang i livet sett et så stort menneske før. Eller var han kanskje et troll? Hun hadde bare hørt om de barnefortellinger som moren hennes hadde lest for henne om kvelden før hun skulle legge seg. At hun skulle se en helt ekte kjempe var jo helt magisk. Han hadde stort hode, og øynene var også gigantisk store. Han hadde mørkt, svart, langt hår som var flettet i en stor hestehale og en snekkerbuske som var fillete og møkkete. Kjempen hadde en stor nese som så ut som en stor potet, og i nesen hans vokste det små kantarellsopp som sto i alle kanter. Nevene hans var digre, og dekket av hår. Han satt krumbøyd, og så veldig trist ut. I hånden kunne de se at han holdt den magiske tryllestaven. De fløy ned til kjempen der han satt. Snøjenta slapp tak i snødronningen, og så tittet de på kjempen som satt på den store granstubben og gråt høyt. «Hei, din store kjempe», sa snødronningen. «Hvorfor sitter du her og gråter?» spurte drønningen om. Kjempen tittet opp, og da han fikk se snødronningen og snøjenta, stoppet han helt opp med å gråte og ble vettskremt. Han sperret opp øynene, og trakk seg litt bakover. «Å, å, mennesker, å nei mennesker!» sa kjempen høyt. «Kjemper får ikke lov å snakke med mennesker!» sa han høyt, og så tok han de store hendene sine foran det digre, møkkete ansiktet, sånn at ikke snødronningen og snøjenta skulle få snakket med han. Jenta ble overrasket over at en så stor kjempe kunne være så redd for to små skapninger som dem. «Kjære kjempe, vi skal ikke gjøre deg noe vondt», sa dronningen rolig tilbake til kjempen. «Vi er snille. Hvorfor er du så lei deg, kjempe?» spurte dronningen. «Jeg vil hjem til jul, og jeg har gått meg helt bort», sa kjempen og trampet med de store føttene sine. Hele bakken ristet, og snøjenta holdt tak i snødronningen. Kjempen tok hendene forsiktig ned, og kikket på dem. Han sa videre at han hadde funnet noe, og han visste ikke helt hvordan tryllestaven fungerte. Så viste han frem den magiske tryllestaven. «Du vet, kjære kjempe, at det ikke er pent å stjele noe som ikke er ditt?» sa dronningen. «Jeg tok den ikke fra noen. Jeg fant den ved siden av skogholtet, ikke så langt unna her», sa kjempen tilbake til snødronningen. Tryllestaven til snødronningen var laget av ekte iskrystaller som lyste. Tryllestaven var lang og klumpete. «Du skjønner det, store kjempe, at den tryllestaven der er min», sa dronningen, og så tok hun et steg nærmere der kjempen satt. «Ikke gå nærmere nå. Han kan tråkke på deg, dronning», sa snøjenta lavt. Dronningen sa tilbake til snøjenta at det skulle gå fint. «Du får ikke tryllestaven tilbake», sa kjempen høyt og lukket igjen den store hånden som tryllestaven lå i. «Hvorfor har du gått deg bort?» spurte snøjenta. «Jeg var så sulten og ble reddet av en deilig og saftig lukt fra bondegården ikke langt herfra, og så har jeg glemt veien hjem», sa kjempen med en høy og kraftig stemme. «Jeg må finne veien hjem, sånn at jeg får vært på julaften med familien min oppi fjelldalene. Jeg er blitt så surrete etter så mange år. Jeg er en over 200 år gammel kjempe», sa han og stirret med de store øynene sine på dronningen og snøjenta. Jenta la merke til at han hadde dype rynker i ansiktet, og skjønte at han måtte være fryktelig gammel. «Jeg kan hjelpe deg, kjempe», sa dronningen. Kjempen skrattet og lo så høyt at det ristet i fjell og berg ved dem. Snøjenta falt bakover. I det hun falt bakover, så tok kjempen tak i henne og løftet henne opp, og snøjenta satt nå i den store hånden hans. Han løftet armen sin helt opp til ansiktet, og så luktet han på snøjenta der hun satt vettskremt. «Vær så snill, ikke spis meg!» sa snøjenta bekymringsfullt til kjempen. Munnen hans var så stor at han kunne ha spist henne i et jafs. Hun kunne kjenne at kjempen luktet på henne og studerte henne der hun satt i den store digre hånden hans. «Så det er sånn dere ser ut», sa kjempen og stirret på snøjenta, og så begynte hun å hakke tenner. Det var svært kaldt ute der hun satt. «Dere mennesker er bare noe tøys og tull», sa kjempen og tok den digre hånden sin langsomt ned på bakken, og så pustet snøjenta lettet ut for at kjempen ikke hadde spist henne til middag. Hun reiste seg langsomt opp og gikk ut fra den store håndflaten til kjempen. «Jeg har et forslag», sa snødronningen til den store kjempen. Kjempen bøyde seg ned og spisset opp de store ørene sine, og hørte godt med. «Hvis jeg får tryllestaven tilbake fra deg, kjempe, så kan du få et magisk kompass som vil hjelpe deg å finne veien hjem. Så kan snøjenta hjelpe deg med å vise veien hjem», sa dronningen. «Mm, dette var et godt forslag», sa han og klødde seg i hodet. Så puttet han den ene fingeren sin i den store potetnesen sin og gravde ut en kjempestor buse som var full av slim. Det var masse mark på den. Han slengte ut den store busen ved der snøjenta sto. «Pass på, snøjenta», sa snødronningen, og så fløy hun så fort hun barekunne bort til der snøjenta sto og tok tak i henne. «Milde Moses, det var nære på det», sa snøjenta til snødronningen. «Ja, det var det», sa snødronningen tilbake og fløy opp til et stort furutre. «Er du ferdig med å tenke nå?» spurte snødronningen. Busen stivnet fort i kulden, og så plutselig ut som en grå stein. «Mmm», sa kjempen, og han sa videre at han hadde tenkt på saken, og det var greit. «Så bra», sa snødronningen. Kjempen tok frem hånden som han hadde den magiske tryllestaven i. «Her er den», sa kjempen og åpnet opp hånden. «Hold godt tak i meg», sa snødronningen til snøjenta, og så gjorde hun som dronningen sa. Så fløy de til den store hånden til kjempen. Dronningen tok deretter tak i den magiske tryllestaven som lå i hånden til den store kjempen. «Tusen takk», sa dronningen pent og smilte til kjempen der han satt på stubben. «Bare hyggelig det, kjære snødronning», sa kjempen. «Nå skal jeg holde min avtale også», sa dronningen, og så tryllet hun frem det magiske kompasset. Kompasset var mellomstort med glitter i alle slags farger. Snøjenta tok tak i det magiske kompasset, og så sa snødronningen: «Når du vil at kompasset skal vise deg veien, så må du huske å spørre om veien hjem. Si det, og så viser det magiske kompasset veien hjem. Og når du skal hjem, snøjenta, må du huske å si: Vis veien hjem, og åpne den gyldne portalen. Da vil det magiske kompasset åpne seg og lage en stor lysportal som du må gå inn. Så vil du komme deg trygt hjem», sa snødronningen. Kjempen og snøjenta forsto det snødronningen hadde fortalt dem. «Nå, mine kjære venner, må jeg dra hjem til mitt isslott og feire jul. Jeg ønsker dere en riktig god jul og en god julaften i morgen kveld», sa snødronningen og tryllet med tryllestaven. Da hun gjorde det, kunne de se at det kom magisk tryllestøv ut fra tryllestaven som hun holdt i. Det magiske tryllestøvet danset omkring henne, og så var snødronningen plutselig helt borte. Kjempen tittet på snø jenta. «Du var en søt liten jente», sa han og smilte bredt. «Takk for det, kjære kjempe», sa snøjenta tilbake. Snøjenta tittet ned på hendene sine og sa: «Skal vi prøve det magiske kompasset, kjempe, og se om det virker?» spurte hun. «Ja, det kan vi gjøre», sa kjempen og var veldig spent. Han tok hodet sitt nærmere snøjenta og fulgte godt med. «Skal vi se», sa snøjenta, og så åpnet hun opp det magiske kompasset som hun hadde i hendene. Så løftet hun opp kompasset, og så sa hun trylleordene som snødronningen hadde sagt til henne. «Vis veien hjem til kjempen», sa snøjenta høyt der hun sto. Det magiske kompasset lyste opp, og så viste det veien de skulle gå. «Wow», sa kjempen, og snøjenta var like overrasket over at det magiske kompasset fungerte. «Du kan sitte på skuldrene mine om du vil, snøjenta?» spurte kjempen henne om. «Ja, det hadde vært fint», sa hun, og så tok kjempen opp den store hånden sin opp mot skulderen, og så gikk snøjenta ut fra hånden og bort på den ene store skulderen. Den var hårete og varm. «Snøjenta, du får fortelle meg veien, og så skal jeg gå den veien du sier», sa den store kjempen til snøjenta. «Det er greit, kjempe», sa snøjenta. «Hold godt tak i meg nå», sa kjempen, og så reiste han seg opp fra trestammen som han satt på. «For en utsikt», sa snøjenta. Der kunne hun se over daler og berg. Kjempen var like høy som de høyeste trærne hun hadde sett. Hun hadde aldri sett noe lignende før, og dette var et stort eventyr som hun aldri kom til å glemme, tenkte hun der hun satt på skulderen til den store kjempen. Veien lyste opp fra kompasset, og det viste også hvor de skulle gå. Der de gikk i nattemørket, skinte julestjernen så lys klar over fjell og daler. «Hva spiser kjemper til middag?» spurte snøjenta. «Hm. Vi spiser kjøtt, granbar, busker og stein, og vi drikker vann fra fossene fra dalene», sa kjempen. «Så dere spiser ikke mennesker?» ville snøjenta vite. «Nei, det gjør vi ikke», sa kjempen og lo høyt. «Hvordan feirer dere jul?» spurte snøjenta. «Vi pleier å spise villsvin. Vi griller de i flere timer og krydrer de inn med soppstuing, som vi har plukket selv på høsten», sa kjempen. «Det høres jo kjempegodt ut», sa snøjenta tilbake til kjempen og smilte til han. «Hvordan feirer dere mennesker jul?» spurte kjempen der han gikk i nattemørket. «Vi mennesker pleier å spise julemat», sa snøjenta. «Julemat?» Hva er det? sa kjempen. «Det er ribbe, poteter, surkål, pinnekjøtt, julepølser, tyttebær og risengrynsgrøt med søt jordbærkrem oppå. Og så synger vi julesanger og går rundt juletreet, og så kommer julenissen med gaver», sa snøjenta tilbake til kjempen. «Hva er en julenisse?» spurte kjempen, og så snudde han det store hodet sitt til snøjenta. «Det skal jeg forklare deg, kjempen», sa snøjenta. «Det er en mann som bor på Nordpolen, og som har et juleverksted som lager julegaver til oss mennesker. Julenissen har også flere alvehjelpere som hjelper han med alle gavene som skal lages og pakkes inn», sa snøjenta. «Hvordan får han levert ut alle gavene?» spurte kjempen. «Jo, det er sånn at julenissen har flyvende reinsdyr og en stor slede som kan fly. Det er sånn han får levert ut gavene. I noen byer i verden, så kommer julenissen om natten. Da kommer han gjennom mursteinspipene, og så legger han gaver under juletreet. Og da pleier menneskene å legge ut et glass med melk og en skål med grøt, som takk for at julenissen kom til deres hus», sa snøjenta. «Men hvordan i alle dager kan julenissen komme gjennom mursteinspiper?» spurte kjempen. «Jo, det skal jeg fortelle deg, kjære kjempe», sa hun. «Julenissen har en magisk drakt som kan gjøre at han kan komme gjennom alle piper, og der det er trangt», sa snøjenta. «Går vi riktig vei nå?» spurte kjempen. Hun tittet på det magiske kompasset som lyste, og sa tilbake til kjempen at det gjorde de. Den gylne pilen pekte rett fremover, og de var på riktig kurs. «Så bra», sa kjempen tilbake til snøjenta. Der de gikk kunne de begge se at det lyste i en dal. «Hysj, jeg hører noe», sa snøjenta. Kjempen stoppet opp og lyttet med de store ørene sine. Begge kunne høre musikk. «Ja, jeg hører det jeg også», sa kjempen. «Se, hvem kan bo der?» spurte snøjenta og pekte på dalen som lyste opp. «Nei, jeg vet ikke helt hvem som kan bo der», sa kjempen tilbake og ristet på hodet. «Vi rekker en tur for å se hvem som bor der», sa snøjenta til kjempen. «Ja, vi kan jo ta en liten tur for å se hvem som kan bo der», sa kjempen tilbake til snøjenta, og så gikk kjempen imot der lyset kom fra dalen. Da de hadde kommet seg til den lysende dalen, lente kjempen seg ned sånn at snøjenta kunne se også. I dalen kunne de se et vinterland, og det var laget av store igloer. I landsbyen bodde det små julegriser som hadde på seg fine juleklær og små, røde nisseluer. Julegrisene sang og jobbet iherdig med å sette opp julepynt i landsbyen og pynte et stort juletre. «Hei, dere små julegriser», sa Snøjenta til dem. Julegrisene stoppet helt opp og tittet vettskremt på kjempen og snøjenta. «Ikke vær redd, vi er snille», sa kjempen til julegrisene som sto i landsbyen. En av julegrisene kom frem og presenterte seg. «Hei, jeg heter Kalle og er kongen i denne landsbyen», sa han. «Så fint dere har det i landsbyen deres, kjære grisekonge», sa snøjenta. «Vi er veldig glade i julen, vi», sa grisekongen tilbake til dem. «Ja, det er vi også», sa kjempen. «Hva er det som lukter så godt her?» spurte den store kjempen. «Det er hjemmelagde sveler som min grisekone har laget her på julemarkedet i kveld», sa grisekongen tilbake til kjempen. «Har dere lyst til å smake en bit av de varme svelene?» sa grisekongen. «Ja, gjerne det!» sa de begge i kor. Grisekongen gikk bort til der grisemor sto og stekte de varme svelene. De var gylne, saftige og myke. «Da må du komme frem med hånden din», sa grisekongen til kjempen. Kjempen tok den ene store hånden sin ned ved julemarkedet der grisemor sto, og så tok grisekongen to sveler og la i håndflaten hans. «Au, det er varmt!» sa kjempen høyt og tok opp hånden fort. Så ga han den ene svelen til snøjenta, før han tok den andre svelen og spiste den opp selv. «Nam!» kom det fra kjempen der han sto. Snøjenta tok små biter av gangen. «Dette var nå svært gode sveler», sa snøjenta og smilte. «Det er verdens beste sveler. Oppskriften har jeg fått av min oldemor», sa grisemor og smilte. «Kanskje dere har lyst til å smake på varm gløgg også?» spurte hun videre. «Ja, gjerne det», sa snøjenta. «Det er så kaldt ute i kveld», sa grisemor. Kjempen tittet på snøjenta, og så spurte han om snøjenta ville hente gløggen for dem. Det sa snøjenta ja til, og så tok kjempen frem den digre hånden sin ved der snøjenta satt. Hun krabbet inn i den store hånden hans. Så senket kjempen ned den digre hånden sin ved der grisemor sto ved juleboden. Snøjenta gikk ut fra hånden og bort til der grisemor og grisekongen sto. Hun rakte ut to store kopper som hadde et fint julemotiv på seg. «Er det du som har malt disse julekoppene?» spurte snøjenta, og så tittet hun på de fine porselenskrusene. «Ja, det stemmer. Det er jeg som har malt på den og laget krusene selv», sa grisemor stolt der hun sto med en stor vinterkåpe og en stor, rød nisselue på hodet. Hun hadde også et stort forkle som hadde julemotiv på seg som var av engler. «Så flink du er, grisemor», sa snøjenta mildt. «Jo, takk for det», sa grisemoren tilbake og gryntet til. Koppene var malt med de fineste motiver en kunne tenke seg. «Her har dere to kopper med varm gløgg», sa hun, og så strakte hun frem to kopper og ga det til snøjenta. Jentas kopp hadde vakre snøkrystaller med glitter, mens kjempens kopp hadde bilde av en julenisse. «Takk for det», sa snøjenta. «Jo, det skulle bare mangle», sa hun og smilte pent tilbake til snøjenta. Hun satte seg forsiktig i hånden til kjempen igjen, og var svært forsiktig med å ikke skulpe utover alt det hun hadde i koppene. Da det var klart, sa hun til kjempen: «Nå er det klart!» Så løftet kjempen opp den store hånden sin forsiktig. Hun viste kjempen den fine koppen. «Her kan du se hvordan julenissen ser ut! Han har langt, hvitt skjegg og rød lue.». Kjempen så på koppen, og synes nissen så veldig snill ut. «Kanskje du, snøjenta, vil kaste gløgg inn i munnen min? Fordi koppene som du holder i er altfor små for meg», sa kjempen til snøjenta. «Ja, så klart jeg kan gjøre det, kjempe», sa snøjenta, og deretter åpnet kjempen opp den digre munnen sin. Snøjenta kunne kjenne at kjempen ikke hadde pusset tennene sine på en stund. Det kom rykende damp fra munnen hans, og inni munnen hans var det matrester og små snegler som kravlet rundt mellom tennene hans. «Nå er jeg klar», sa snøjenta, og så kastet hun gløggen inn i munnen til kjempen. «Oi, dette var svært varmt», sa kjempen og skvatt til der han sto. Snøjenta datt bakover og ropte: «Hjelp, hjelp!» Snøjenta tok tak i det store juletreet og holdt seg fast. Alle julegrisene fulgte godt med på det som skjedde. «Går det bra med deg, kjære snøjenta?» sa kjempen og tittet på henne med et sørgelig syn. «Jeg beklager så mye at jeg skvatt», sa kjempen. «Det går bra det, kjempe, ikke vær lei deg», sa snøjenta. «Dumme kjempen!» sa han og hylgråt. Store tårer landet på bakken, og smeltet hull i snøen. Snøjenta klatret ned fra det store juletreet og stilte seg ved grisemor. «Jeg tror det er best å drikke den varme drikken her nede», sa hun og ga snøjenta et nytt krus med varm gløgg oppi. «Takk», sa snøjenta til grisemor. «Kanskje vi skal synge en julesang, sånn at ikke kjempen skal være lei seg?» sa grisekongen. «Ja, det var lurt», sa snøjenta og tittet på grisekongen. «Da skal jeg samle alle her i landsbyen», sa grisekongen og tok frem en liten trefløyte og spilte tre ganger på trefløyta. Så sa han: «Nå må alle komme, nå skal vi ha sang!» Det kom mange griser som samlet seg etter at kongen hadde spilt. «Oi, se her», sa kjempen og stoppet helt opp med å gråte. Han fulgte godt med på det som skjedde i den lille landsbyen. Alle de små julegrisene samlet seg rundt og skravlet i kor med hverandre der de sto. De var kledd i røde juleklær, og de små krøllete halene deres stakk ut gjennom hull i buksen. «Nå må alle være stille», sa grisekongen, og alle i landsbyen ble helt stille. «Nå skal vi synge. Vi skal synge en sang som heter Jeg gikk meg over sjø og land», sa grisekongen. Noen av grisene tok frem instrumenter, og så telte kongen til tre: «En, to, tre!» Grisene begynte å synge og spille. Snøjenta og kjempen fulgte godt med, og syntes de var veldig flinke med å synge og danse rundt det store juletreet. Etter at de små julegrisene var ferdige med å synge sangen, klappet kjempen og snøjenta, og de takket dem for den gode julemusikken som de hadde sunget for dem. Kjempen hadde aldri hørt denne sangen, men likte den så godt at han nynnet videre på den. Han begynte å innse at det fantes mange måter å feire jul på, og at alle var fine på hver sin måte. «Vi får reise videre», sa kjempen til grisekongen. «Ja, det må dere gjøre», sa kongen. «Vi ønsker dere fortsatt god jul», sa kongen. «Jo, takk for det kjære julegriskonge», sa snøjenta. Kjempen tok ned den store hånden sin ved julemarkedet, og snøjenta satte seg oppi håndflaten hans, og så løftet han hånden sin forsiktig og frem til skulderen. Snøjenta smøg seg stille ut fra håndflaten hans og satte seg på skulderen hans. «God jul til dere også», sa snøjenta og vinket til de små julegrisene i vinterland. Kjempen reiste seg rolig opp, og så spurte han snøjenta om hvilken vei de skulle gå. «Ja, skal vi se», sa hun og tok frem det magiske kompasset, og så åpnet hun det. Kompasset begynte å lyse og viste veien. «Vi skal gå til høyre og rett frem», sa snøjenta til kjempen. «Det er greit, snøjenta», sa kjempen og begynte å gå den veien snøjenta hadde sagt til ham. De gikk i vintermørket, og stjernene lyste ned på dem. Snøen lå så fint på bakken, og snøkrystallene glitret nærmest om kapp under dem. Da stoppet plutselig kjempen opp. «Hva er det for noe, kjære kjempe?», spurte Snøjenta. «Du stoppet opp». Han så på henne. «Ja, jeg tror jeg ser noe som ligger på fjellåsen rett foran oss», sa han med overrasket stemme. Snøjenta strakk hals der hun satt på skulderen til kjempen, og holdt seg godt fast i det store øret slik at hun ikke skulle falle ned. «Ja, jeg ser noe jeg også! Men jeg ser ikke helt hva det kan være». Stemmen hennes var forventningsfull. «Kan det være et hus?», foreslo kjempen, og så spørrende på jenta. Snøjenta spurte om de ikke kunne gå bort og se nærmere på hva dette kunne være for noe. Det synes kjempen var en god idé. Snøjenta grep godt tak i det store øret til kjempen idet han begynte å gå mot den store fjellåsen. Da de hadde kommet et godt stykke nærmere, kunne de begge se et stort hus som var laget av bøker. Døren til huset bestod av store trestammer. Det var også en liten pipe av murstein på toppen av taket, og ut av denne kom det røyk. «Jøss – dette var jammen et fint hus! Jeg har aldri sett et sånt hus før. Har du, kjempe?», spurte Snøjenta. Kjempen ristet på det store hodet sitt. Han hadde aldri sett noe lignende, han heller. «Hvem i alle dager kan bo her?», sa Snøjenta. Øynene hennes holdt nesten på å trille ut. «Tja, det er jeg ikke helt sikker på», sa kjempen med sin dype røst. «Jeg kan banke på og se hvem som bor her, om du vil?» foreslo jenta. «Ja, det kan du gjøre», sa kjempen tilbake og smilte. Kjempen tok den store hånden sin opp til skulderen, slik at Snøjenta kunne sette seg i håndflaten hans. Han var forsiktig, nesten som om han skulle ta på glass. «Nå er jeg klar!», utbrøt hun. Og så tok kjempen den store hånden sin varsomt ned på bakken. Snøjenta reiste seg opp og gikk av den store, digre hånden hans. Så gikk hun forsiktig bort til den smale og høye døren laget av trestammer. Midt på døren kunne hun se at det hang en liten hestesko av metall. Snøjenta kjente plutselig at det ristet i bakken bak henne. Hun snudde seg rundt, og kunne se at kjempen hadde satt seg ned på huk. Han tittet på henne med store øyne. «Er du klar for å se hvem som bor her, kjære kjempe?», spurte Snøjenta. «Ja, det er jeg», brummet han. Hun tok tak i hesteskoen som hang på døren, og banket på tre ganger. Hun var spent, og litt engstelig for hva slags skapning som bodde her. Etter hvert åpnet døren seg rolig opp. Snøjenta kunne se en liten mann. Han hadde et stort og rundt hode, grått hår, store ører og en rund nese. På nesen hvilte et par store briller. Mannen hadde også på seg morgenkåpe og et par små tresko. «God kveld!», sa den gamle mannen med knirkete stemme. «Hva bringer deg her så sent på selveste lille julaften?», spurte den gamle mannen, mens han så på jenta som sto foran seg i vinterkulden. «Jeg er Snøjenta, og dette er den store kjempen som jeg hjelper å finne veien hjem. Han har gått seg bort», forklarte den lille jenta. Den eldre mannen som sto i døråpningen nikket. «Vi stoppet utenfor ditt hus, for vi synes at huset var så fint». Hun smilte forsiktig. «Så hvem er du?», spurte hun mannen. «Jeg er hattemakeren Noldus». Noldus tittet bort på den store kjempen. «Jeg har sett deg før», sa han til kjempen og klødde seg i hodet. «Å, har du det?», sa kjempen. «Ja, det mener jeg bestemt at jeg har gjort». Den gamle mannen tenkte seg om, før han fortsatte. «Jeg så deg tidligere i kveld. Du gikk bortover fjellet her, og huset mitt ristet som bare det», sa Noldus til kjempen – som fortsatt satt i snøen. «Kanskje du har lyst til å komme inn en liten tur?», spurte Noldus den lille jenta. «Ja, hvis det er greit for den store kjempen», svarte hun. Og så tittet Snøjenta på kjempen, mens hun hutret av kulde. «Ja, du kan godt ta deg en tur inn i huset», sa den store kjempen tilbake til Snøjenta. «Jeg kan være her ute og prøve å finne litt bær i snøen imens». Jenta smilte til ham. «Jeg skal ikke være så lenge der inne», lovet hun. «Det er greit, Snøjenta», sa kjempen tilbake. «Lov meg at du ikke går noen steder», sa hun. «Jeg blir her», svarte han. Og så ble snøjenta med Noldus inn i det mystiske og fine huset som var laget av bøker. Hun la merke til at mannen hadde pyntet fint til jul. Hun kunne også se at Noldus hadde en egen tjener – en gresshoppe som sto ved inngangsdøren og som hadde på seg pene aftenklær. «Skal jeg ta kåpen din?», spurte gresshoppen mens Snøjenta sto og skuet inn i huset til hattemakeren. «Ja, gjerne», sa hun og smilte til den hyggelige tjeneren. Gresshoppen tok av henne den røde kåpen og hang den på et gulvstativ i den store entréen de befant seg i. Hun tok også av de små, svarte vottene og skjerfet hun hadde på seg, og ga dem til den store, grønne gresshoppen. «Tusen takk,» sa han til Snøjenta. Inne hos hattemakeren kunne hun se en liten stue som var pent pyntet, og midt i rommet sto det et stort juletre. Rundt omkring i stuen kunne hun også se at det var utstilt små og store hatter i glasshyller. Disse hattene hadde hattemakeren laget. Hun kunne også kjenne varmen fra den store murpipen. «Så fint du har det!», sa Snøjenta mens hun gikk rundt og tittet på de hjemmelagde hattene. Noldus gikk sakte inn i stuen og satte seg i sofaen. «Jo, takk for det». Stemmen hans hørtes gammel ut. «Jeg ser at du liker å lage hatter», sa Snøjenta mens hun tittet på en stor flosshatt inni i en av glasshyllene. Så kikket hun på hattemakeren som satt i den fine, store sofaen. «Ja, jeg liker godt å lage hatter. Hattemakeryrket har fulgt familien vår gjennom generasjoner», sa han med beskjeden og knirkete stemme. Snøjenta gikk bort til sofaen der hattemakeren satt, og ville vite om han bodde helt alene i dette store huset. «Ja, jeg bor her helt alene». Han ble stille et lite øyeblikk, før han fortsatte. «Jeg hadde en hustru før. Men hun ble eldre og syk, og ble borte for meg». Jenta så at mannen savnet henne. «Men det er bra at du har det fint nå», sa hun tilbake til hattemakeren. Foran Snøjenta var det et spisebord, og oppå dette sto det et stort kakefat som var fylt til randen av deilige julekaker. «Du får lov til å smake om du vil», sa hattemakeren. «Ja, gjerne det!». Snøjenta tok tak i et kakestykke med kransekakebunn og myk smørkrem, som var dyppet i smeltet sjokolade. Så tok hun kaken inn i munnen og smattet godt på den. «Nam, det var en veldig god kake!», sa Snøjenta. Hun spiste opp hver eneste smule. Hattemakeren rynket på pannen og rettet litt på de store brillene sine. «Jeg har laget de kakene helt selv». Snøjenta tittet på Noldus, som satt ved siden av henne i den fine og elegante gullsofaen. «Jeg har aldri smakt så god kake før», sa hun og smilte til hattemakeren. «Så bra du likte kaken min. Det er min oldemors kakeoppskrift», fortalte han. «Den oppskriften må være veldig god!», sa Snøjenta. «Kanskje du har lyst til å se det magiske som skjer på verkstedet mitt?», spurte hattemakeren. «Gjerne det!». Jenta satt spent ved siden av hattemakeren. «Jeg er glad i søtsaker og kaker», fortalte hun. «Så bra. Da er vi to om den saken», sa Noldus og tittet på den vesle lille jenta og smilte. «Bli med meg, så skal jeg vise deg det magiske verkstedet mitt». Hattemakeren reiste seg fra den elegante gullsofaen, og gikk bort til en stor bokhylle like ved sofaen. Snøjenta ble med og sto ved seg av ham. «Skal vi se», sa hattemakeren mens han tok på bøker i bokhyllen. Plutselig fant han en bok som gjorde at hele den store bokhyllen flyttet på seg. Snøjenta ble veldig overrasket. Bak den store bokhyllen kunne hun se at det var en liten heis. Noldus tok frem et nøkkelknippe han hadde i lommen på morgenkåpen. Snøjenta så at han lette etter en spesiell nøkkel. «Der har vi nøkkelen til heisen!», sa han og puttet den i nøkkelhullet på heisdøren. Han vridde om nøkkelen, og la den tilbake i morgenkåpen. Så åpnet han opp døren til heisen. Snøjenta tittet på han. «Skal vi kjøre heis til bakeverkstedet ditt?». «Ja, det må vi gjøre vesle jente! Bakeverkstedet er under huset mitt», forklarte Noldus til Snøjenta. Hun så på ham med store øyne, og kjente at hun var litt engstelig for det hele. Noldus rakte ut hånden. «Jeg skal passe på deg». Snøjenta tok ett og ett steg frem, og så gikk hun til slutt inn i den smale heisen. Hun tok tak i hånden til Noldus. Hattemakeren lukket igjen dørene til heisen, og trykket på en stor pil som pekte nedover. Knappen begynte å lyse. Snøjenta kunne kjenne at den lille heisen begynte å gå sakte nedover. «Det er jeg som leverer kaker og ferske brød til landsbyen vår hver dag og kveld», fortalte den gamle mannen. Snøjenta kunne kjenne at det kilte i magen der hun sto. «Så det er du som leverer alle de gode kakene og ferske brødene?», spurte hun. «Ja, det er meg», sa Noldus tilbake og smilte. Nå kjente Snøjenta at hun gledet seg til å se det store bakeriet til hattemakeren. Heisen stoppet, og hattemakeren åpnet opp porten. Og så gikk de sammen inn til bakeverkstedet. Der kunne Snøjenta se små apekatter som jobbet iherdig på bakeriet. Alle hadde på seg fine juleklær og nisselue. «Wow! Dette er jo helt fantastisk!», sa den lille jenta. En av apekattene kom bort til dem og skuet utover. Hattemakeren presenterte apen som Alva. Apen Alva hadde på seg et stort bakeforkle med fint julemotiv. Hun hadde langt, brunt hår pyntet med små, glitrende roser. Hun hadde også store ører og lyseblå øyne. «God kveld, kjære hattemaker», sa Alva. «God kveld, Alva» sa hattemakeren. «Dette er Alva, som er bakesjefen her nede på bakeverkstedet», sa hattemakeren til Snøjenta. «Og dette er Snøjenta», forklarte hattemakeren til Alva. Apekatten Alva rakte hånden sin ut. «Så hyggelig å hilse på deg». Snøjenta ga apekatten et håndtrykk. «Ja, det er veldig hyggelig å treffe deg,» sa Snøjenta tilbake. «Jeg kan vise deg litt rundt her på bakeriet om du har lyst til det» sa apekatten Alva og smilte. «Ja, det vil jeg gjerne», sa den lille jenta. Så ble hattemakeren og Snøjenta med Alva rundt i det store bakeriet. Snøjenta la merke til at noen apekatter bakte nye kaker og brød, mens andre satt ved et langt bord og kjevlet ut ny deig. Bak apekattene kunne hun se tre store bakeovner. Alva stoppet opp, og foran seg kunne Snøjenta se en stor bakemaskin. «Dette er sjokoladen vår. Her lages det ren, gylden sjokolade», sa Alva. «Deilig», sa Snøjenta. Foran henne kunne hun se at maskinen puttet ferdig sjokolade oppi fine konfektesker med julemotiv. «Du har nok skikkelig lyst til å smake litt på sjokoladen, Snøjenta!», sa Alva. «Ja, det vil jeg gjerne,» svarte den vesle jenta og smilte bredt. Så gikk de litt lenger bak i rommet. De kom til en stor kjele der den varme sjokoladen boblet. Jenta så at Alva tok en stor skje som lå på et trebord. Så tok hun skjeen oppi den store kjelen, og tømte den varme sjokoladen oppi en liten glassmugge. Apekatten Alva ga deretter den lille glassmuggen til Snøjenta. «Takk», smilte Snøjenta. Hun luktet oppi den lille glassmuggen hun holdt i hånden. «Det lukter kjempegodt», sa hun og tok en liten slurk. Snøjenta fikk store øyne der hun sto foran hattemakeren og Alva. Dette var nok den beste sjokoladen i hele verden! Etter at hun hadde tatt noen små slurker, stoppet hun opp og drakk all den varme, deilige sjokoladen. «Hva synes du om sjokoladen?», spurte hattemakeren. «Denne sjokoladen er helt nydelig, den beste jeg noensinne har smakt!», sa Snøjenta. Hun skrudde igjen lokket på glassmuggen. Plutselig begynte hun å tenke på kjempen som stod utenfor og ventet på henne. «Å, nei – jeg må komme meg tilbake til kjempen nå. Han står jo utenfor og venter», sa hun. «Ja, det forstår jeg», sa hattemakeren tilbake til henne. «Tusen takk for omvisningen, kjære Alva», sa Snøjenta og smilte. «Du kan bare beholde glassbollen. Kanskje kjempen også har lyst til å smake?», spurte apekatten Alva. «Liker kjempen sjokolade?», spurte hun hattemakeren. Hattemakeren så på Snøjenta. «Det får vi se, jeg er ikke helt sikker», sa han. Jenta tok farvel med apekatten Alva og resten av hjelperne på bakeriet, og ble med hattemakeren tilbake til heisen. Da de hadde kommet opp igjen i huset til hattemakeren, hjalp gresshoppen Snøjenta med å ta på den røde kåpen. «Jeg har hatt det så gøy hos deg, hattemaker!», sa den lille jenta mens hun sto ved husdøren. «Så bra at du har hatt det gøy. Det er bare å komme på besøk igjen om du vil», sa hattemakeren. «Nå vet du hvor jeg bor». Han åpnet opp den smale ytterdøren for jenta. Ute kunne hun se at kjempen satt i snøen. Snøjenta ropte. «Kjempe, kjempe! Her er jeg!», mens hun vinket til ham. Hun kunne se at han kom mot huset. «Takk for i kveld», sa hattemakeren til jenta. «Jo, takk det samme! Jeg ønsker deg en riktig god jul, kjære hattemaker!», sa Snøjenta tilbake. «Jeg håper dere finner hjemmet til den store kjempen», sa den gamle mannen. «Vi får håpe at vi finner hjemmet hans snart», sa hun. Så gikk hun til kjempen som fortsatt satt i snømassene. Hun vinket til hattemakeren som stod i døråpningen. «Hei, kjære kjempe! Jeg har med noe godt til deg». Kjempen tittet på snøjenta. «Å, har du med noe godt til meg?», sa han overrasket. «Jeg har aldri fått noen ting av noen før», sa han med dyp stemme. «Rekk ut hånden din», sa Snøjenta. Kjempen gjorde som jenta sa. Han la den digre hånden sin på bakken, og den lille jenta krøp opp i den. «Nå er det klart», ropte hun. Kjempen løftet hånden sin forsiktig opp. Han tok hånden helt opp til munnen. «Du sa du hadde noe godt til meg», sa den store kjempen blygt. «Ja, det har jeg, kjære kjempe!», sa Snøjenta. Så viste hun ham krukken hun holdt på. «Dette er varm sjokolade som jeg fikk av hattemakeren. Han har et hemmelig bakeri under huset sitt og det fikk jeg se». «Jøss, det høres spennende ut», sa kjempen. «Liker du sjokolade?», spurte Snøjenta mens hun satt i den store hånden hans. «Jeg har aldri smakt sjokolade før. Jeg vet ikke helt hva det er eller hvordan det smaker», sa kjempen mens han tittet på den lille glasskrukken Snøjenta holdt i. «Da får du åpne munnen din, og så får vi se om du liker det, kjære kjempe», sa Snøjenta. Og så åpnet hun opp lokket på glasskrukken. Kjempen luktet med den store potetnesen sin. «Nam, nam – dette lukter kjempegodt!», sa kjempen høyt. «Jeg gleder meg til å smake». Han slikket seg rundt munnen. «Gap opp», ropte Snøjenta. Og så helte hun den varme sjokoladen inn i den store munnen på kjempen. Kjempen smattet høyt, smilte og lukket øynene. Og så svelget han tungt ned den varme sjokoladen. «Dette var jo kjempegodt!». Kjempen snakket med dyp og fornøyd stemme. «Så bra du likte det», sa Snøjenta tilbake til den store kjempen. «Skal vi prøve å finne hvor du bor nå, kjære kjempe?». Han lyste opp. «Ja, det kan vi gjøre, Snøjenta!». Så tok han den digre hånden og skjøv Snøjenta opp på skulderen sin. Den lille jenta satt seg til rette, og så fant hun frem det magiske kompasset som hun hadde i lommen på den røde kåpen. Hun åpnet opp kompasset hun hadde fått av Snødronningen, og så på den blanke kompassnålen. «Vis veien hjem til kjempen!», sa hun høyt til det magiske kompasset. Kjempen reiste seg sakte opp fra snømassene, og Snøjenta holdt seg godt fast der hun satt på den store skulderen hans. Og så begynte kjempen å gå, mens kompasset viste dem veien. Etter at de hadde gått en liten stund, kunne de høre at det magiske kompasset begynte å prate til dem igjen. «STOPP, kjempe!» sa snøjenta. «Det magiske kompasset kan prate», sa snøjenta overrasket. «Å, kan det gjøre det?» sa kjempen. «Ja, det kan det», sa snøjenta tilbake. «Nå er dere fremme ved kjempens hule», sa det magiske kompasset. De tittet begge opp, og der kunne de se en stor hule som var inne i fjellveggen. «Så, det er her du bor, kjempe?» sa snøjenta. «Ja, nå kjenner jeg meg igjen», sa kjempen og ble glad, munter og begynte å lo høyt. Snøjenta la det magiske kompasset ned i den røde kåpen som hun hadde på seg, og så begynte kjempen å gå frem til den store hulen som var i den store fjellvegen. Deretter gikk han inn. Da de hadde kommet seg inn i den store fine hulen hans, kunne snøjenta se et fint og koselig stort trehus som var bygd inn i fjellveggen. «Oi, så fint du har det, kjempe», sa snøjenta. Huset var pyntet til jul med grønn furu og med bjørk som var ved inngangspartiet til huset. Det lyste opp inne i huset der kjempen bodde. Dette huset var mer eller mindre drømmehuset til snøjenta. Selv om hun hadde det fint hjemme også, tenkte hun at hun heller ville bodd her hos kjempen. «Så fint hus du har, kjempe», sa snøjenta. «Jo, takk. Jeg har bygget huset selv og brukt mange år på å bygge det ferdig», sa kjempen og var kjempestolt av huset han hadde laget. «Ja, det forstår jeg godt at du har gjort», sa snøjenta tilbake til kjempen. Det var åpenbart at det var lagt mye innsats i dette huset, og at det var laget av noen med en klar plan. Dette var et helt spesielt hus. Kjempen åpnet den store tredøren og gikk inn. Da de hadde kommet seg inn i det store trehuset til kjempen, kunne snøjenta se at alle møblene i trehuset var laget av tre. Bord, stoler, sofaen var alle i tre. Snøjenta tenkte for seg selv at kjempen helt sikkert også hadde laget disse møblene selv. Et stort kjøkken var laget av murstein, og en stor peis var også i murstein. I det de kom inn, ble de møtt av den kjære fru kjempe, og ved henne sto den lille gutten dems. Da hun fikk se den kjære mannen sin, ble hun vettskremt over å se snøjenta. «Hvem i alle dager er dette?» sa fru kjempe høyt. «Hun ser ut som et ekte menneske!» sa fru kjempe. «Ikke vær redd, min kjære», sa kjempen tilbake til sin hustru. «Hun er et ekte menneske, men hun er svært snill og har hjulpet meg å finne veien hjem til jul», sa den store kjempen til sin hustru. «Mmm», sa fru kjempe og gikk nærmere og tok den store potetnesen sin og luktet på snøjenta. Etter at hun var ferdig med å lukte, sa hun: «Greit. Hun er jo et ekte menneske. Men da må vi ikke si det til noen andre kjemper i familien vår, at vi har tatt med oss et ekte menneske med oss hjem i huset.» «Ja, vi må holde det helt hemmelig», sa kjempen tilbake. «Hvorfor må dere holde det hemmelig?» spurte snøjenta. «Mamma Mia!» ropte fru kjempe. Fru kjempe skvatt til da hun hørte snøjenta begynte å snakke. «Et menneskebarn som kan snakke», sa fru kjempe og ble forbauset og redd i samme øyeblikk. Hun holdt godt tak i sønnen sin. «Ja, jeg kan snakke. Jeg heter Aurora, men mine foreldre kaller meg for snøjenta», sa hun til fru kjempe. «Å, gjør de det?» sa fru kjempe. «Hvorfor må dere holde det hemmelig at dere har møtt meg?» spurte snøjenta kjempene om. Hun undret seg fælt over hvilke tradisjoner og skikker kjempene hadde. Dette var ikke noe hun visste mye om. Hun kunne alt om nisser og alver, men kjemper var ikke noen vanlig del av julehistoriene hun kjente til. «Du skjønner det, at vi kjemper har en lov som sier at hvis en kjempe blir sett av et ekte menneske, så blir vi forvist fra vår familie og må reise ut i verden. Vi får ikke lov til å møte vår familie igjen, og hvis man prøver å komme tilbake, så blir vi forhekset av den onde trollmannen Sitrus. Vi blir til store steiner, som han da vil bruke til å bygge sitt slott», sa kjempen. «Oida!» sa snøjenta og var svært overrasket over å høre den grusomme loven de hadde. «Har det skjedd med noen kjemper før?» sa snøjenta der hun satt på skulderen til kjempen. «Ja, det har skjedd med noen kjemper», sa fru kjempe. «Da kan dette være vår hemmelighet», sa snøjenta lavt. «Ja, det kan det være», sa fru kjempe. «Så godt at du har passet på min rotete og glemske mann. Han har blitt litt rar i det siste», sa fru kjempe, mens hun gikk bort til kjøkkenet og begynte å smøre inn villsvinet med deilige urter og penslet det inn. Kjempen gikk etter henne, og så satte han seg på en stol ved spisebordet. Snøjenta gikk av skulderen til kjempen. Den lille kjempegutten ville gi pappaen sin en god klem. Han satte seg på fanget til pappaen sin og ga ham en god varm klem. Fru kjempe snudde seg rundt og spurte om snøjenta hadde lyst på litt julemuffins. «Ja, gjerne det», sa snøjenta. Så tok fru kjempe frem en julemuffins, og så ga hun den store muffinsen til snøjenta. «Oida», sa fru kjempe. Muffinsen var like stor som snøjenta, og det var vanskelig for snøjenta å spise den. Hun hadde aldri sett en muffins så stor. Selv de pappaen hennes spiste var ikke så store. «Jeg får dele opp de store julemuffinsene», sa fru Kjempe, og så delte hun opp den store muffinsen i flere biter. For kjempene var nok ikke disse muffinsene egentlig så store. De var kanskje bare en helt vanlig størrelse. «Hva slags muffins er dette?» spurte snøjenta. «Dette er blåbærmuffins», sa hun tilbake til snøjenta. Snøjenta tok seg en god bit av muffinsen. «Denne var veldig god», sa hun og spiste videre. «Min kjære, vil du også ha en?» spurte hun sin kjære mann om. «Ja!» svarte kjempen tilbake til fru kjempe, og så ga hun ham en stor blåbærmuffins. «Takk», sa han, og så spiste kjempen og ga en liten bit av blåbærmuffinsen til den lille kjempegutten deres også. Etter at snøjenta hadde spist opp hele blåbærmuffinsen, sa hun: «Jeg tror jeg må reise hjem nå før det blir for sent.» «Ja, det tror jeg er lurt», sa kjempen. Snøjenta tok opp det magiske kompasset som hun hadde i den røde lommen på kåpen. Hun åpnet deretter kompasset og sa de magiske ordene. «Vis veien hjem, og åpne den gyldne portalen!» sa snøjenta høyt der hun sto. Det magiske kompasset begynte å lyse, og så kunne snøjenta se at det kom et stort, sterkt lys opp fra det magiske kompasset. Det lagde en stor sirkel av glitter. Inne i sirkelen kunne hun se soverommet sitt. «Nå får jeg dra, mine kjære kjemper», sa hun. Kjempen takket snøjenta for at hun hadde hjulpet han med å komme seg trygt hjem til jul. Hun så på ham og sa: «Ja, det skulle bare mangle.» Så ønsket hun dem en god jul videre. Hun snudde hodet til den magiske sirkelen, og så gikk hun rolig inn. Hun snudde seg og vinket til de store kjempene, og så ble portalen stengt etter at snøjenta hadde kommet på den andre siden. Hun sto på det vesle soverommet sitt og var veldig overrasket over at magien fungerte, og at hun hadde kommet seg trygt hjem. I hånden hadde hun fortsatt det magiske kompasset som hun hadde fått av dronningen. Hun puttet det oppi den lille røde kåpen som hun hadde på seg. Hun gikk så bort til sengen sin. Det hadde vært en lang kveld, og hun hadde så vidt sovnet litt før snødronningen hadde kommet. Nå trengte hun litt søvn før den store dagen. Hun tok av seg den røde kåpen, den grønne kjolen og de svarte støvlettene. Så tok hun på seg pysjamasen og la seg inn i sengen. Hun tok tak i den lille bamsen sin, og tenkte over alt hun hadde opplevde denne kvelden. Var det bare en drøm? Nei, det kunne jo ikke være det. Alt hadde vært så virkelig, og nå skulle hun faktisk drømme. Men det var ingen sjanse for at drømmene hennes kom til å bli like spennende som den kvelden hun allerede hadde hatt. Etter hvert lukket hun igjen de to små øynene sine og sovnet. Neste morgen våknet Aurora opp. Hun reiste seg opp fra sengen og gikk bort til vinduet. Utenfor kunne hun se at det snødde, og at snømannen sto på samme plass som i går. Hun sto der og tenkte. Hun håpet på at kjempene hadde det fint, og at de fikk en god jul. Nå var det jo i hvert fall snøvær, og det var halvparten av julestemningen for henne. Aurora snudde seg rundt, og så gikk hun ut av rommet sitt og bortover den lange gangen, bort til foreldrenes soveværelse. Der kunne hun se at døren sto på gløtt. Hun tittet inn i sprekken og skulle se om foreldrene hadde stått opp. Det hadde de ikke gjort. De var nok helt uvisse om alt hun hadde foretatt seg hele kvelden lang. Hun listet seg stille inn der foreldrene sov, og så krabbet hun opp i sengen og la seg mellom foreldrene sine. Pappaen hennes våknet og tittet på henne, og sa: «Du er våken alt, kjære Aurora?» Hun smilte der hun lå mellom foreldrene. «Det er jeg. Er det julaften i dag, pappa?» spurte Aurora. «Ja, det er det», sa pappaen. Pappaen til Aurora kunne se på hele henne at hun gledet seg svært mye. «Jeg gleder meg sånn til i kveld, at mormor og morfar kommer. Når kommer de?» spurte Aurora. «De kommer klokken tre i dag», sa pappaen. «Ja, så bra», sa Aurora og la seg under den varme dynen til pappaen sin. Da ettermiddagen hadde kommet, var Aurora ute og lekte i snøen og ventet på at besteforeldrene skulle komme til julemiddagen. Der hun lå i den hvite glinsende snøen, hadde hun laget en stor snøengel. Hun reiste seg omsider opp fra snøen og ble sittende og tittet på kjøkkenvinduet. Der så hun foreldrene sine som sto på kjøkkenet og gjorde klart julematen. Hun kunne kjenne duften av den store ribben som var i ovnen. Hun så at det kom kjørende en bil på gårdsplassen som stoppet opp. Ut av bilen kunne hun se at besteforeldrene hadde kommet. Hun reiste seg opp fra snømassene og løp bort til bilen. Da ble bildøren åpnet, og hun kunne se mormoren sin. «Hei, mormor!» sa hun med en glad og munter stemme. «Hei, Aurora, jenta vår», sa mormoren og ga en god juleklem til Aurora. «Hei, så gøy at dere kommer på besøk i dag, og at vi skal feire jul sammen», sa Aurora. «Ja, ikke sant», sa mormoren tilbake til Aurora. Mormoren til Aurora hadde på en fin svart kåpe og en stor fin vinterlue som hun hadde heklet selv. Hun var en veldig elegant og enestående dame. Mormoren gikk ut av bilen, og hun sa til morfaren at han kunne bære gavene ut fra bilen. «Jeg kan jo hjelpe morfar», sa Aurora og tittet på mormoren. «Ja, det hadde vært fint om du kunne det Aurora. Mormor kan ikke hjelpe ham. Jeg har senebetennelse og leddgikt i alle leddene mine», sa mormoren lavt. «Det går bra, mormor», sa Aurora. Så gikk Aurora bak bilen og hjalp morfar med å bære inn alle julegavene som de hadde tatt med seg. Det var veldig mange gaver, og Aurora var spent på hva de inneholdt. Hadde julenissen fått med seg hva hun ønsket i år også? Noen av gavene var ganske tunge, og hun lurte på om disse var til henne eller foreldrene. I det de skulle gå mot huset, stoppet Aurora og sa til sin morfar: «Ser du alle snømennene og englene jeg har laget?» «Ja, det ser jeg», sa morfar tilbake. Han var svært glad for det Aurora hadde laget av snøen. «Skal vi gå inn til de andre, Aurora?» spurte morfaren og tittet på Aurora. «Ja, det kan vi gjøre», sa hun tilbake til morfaren. Hun tittet opp på nattehimmelen, og så sa hun: «Se morfar!» Aurora pekte opp mot himmelen. Morfaren tittet opp på den mørkeblå nattehimmelen som lyste fra måneskinnet. Der kunne de se nordlyset, som lyste på himmelen over dem, og de kunne se at det stod «God jul» i glitter. Dette var virkelig fint å se på. «Jeg har aldri sett dette før. Har du sett dette før, Aurora?» spurte morfaren. «Nei, jeg har aldri sett dette før», sa hun overrasket tilbake morfaren. Aurora tittet på det store grantreet som sto like ved dem. Der kunne hun se snødronningen som gjemte seg bak en stor grein. Aurora vinket forsiktig og smilte. Snødronningen tittet frem og smilte. «Skal vi gå inn til de andre?» spurte morfaren. «Ja, det kan vi gjøre», sa Aurora tilbake. I det de gikk inn husdøren, snudde Aurora seg og så at snødronningen fløy av gårde fra den lille furukvisten hun satt på, og så opp til nattehimmelen. Da de hadde kommet seg inn, tok de av seg ytterklærne og gikk inn til de andre som var i stuen. Bordet var pyntet pent til jul, og hele stuen luktet så godt av juleribben som var i ovnen. Aurora gikk bort til det store juletreet som sto i midten av stuen og satte seg ned på huk. Så begynte hun å klemme og riste på julegavene. Mammaen til Aurora kom bort til henne. «Er du spent på hva som er inni julegavene?» spurte mammaen hennes. Aurora tittet på mammaen sin og sa: «Jeg er svært spent på hva som er inne i gavene. Kan ikke jeg åpne en gave nå da?» Hun tittet på mammaen sin. Mammaen så at Aurora var veldig spent på hva som kunne være i gavene. «Greit, du kan åpne en julegave før vi skal spise», sa mammaen tilbake til Aurora. Aurora tittet på alle gavene som var under det store glittrende juletreet. Hun så en liten firkantet gave som hadde en rosa sløyfe på seg. Hun tok tak i den lille firkantede gaven og åpnet den. «Se, mamma!» sa hun høyt og ble veldig glad. «Se hva jeg har fått!» sa hun. Det Aurora fikk se i gaven var en Happy Pets Walk Along Cockapoo, som var en lekevalp som kunne bjeffe, logre med halen og gå rundt - akkurat som et ekte kjæledyr! «Dette var en fin gave», sa mammaen. «Hvem kan du ha fått den av?» spurte mammaen. Mammaen tok frem julekortet og leste. «Denne gaven er fra din morfar og mormor», sa hun. Aurora reiste seg og gikk bort til morfaren og mormoren sin og ga dem en stor klem. Hun takket pent for gaven hun hadde fått av dem. «Så bra du likte gaven, Aurora», sa mormoren. «Det var akkurat det jeg ønsket meg. Jeg gleder meg til å åpne opp resten av gavene også», sa hun. «Først må vi spise mat, og så kommer kanskje julenissen også», sa mammaen. «Kommer julenissen også i dag?» sa Aurora spent til mammaen og pappaen sin. «Ja, vi får se om julenissen kommer», sa de. De satte seg ned alle sammen og begynte å spise den deilige julematen som sto på bordet. I det de satte seg til å spise, kunne Aurora høre at det banket på terrassedøren. Aurora ble veldig overrasket over å se julenissen. «Julenissen!» sa hun høyt der hun satt ved matbordet. «Vi får gå og lukke opp døren for julenissen», sa mammaen, og Aurora spratt ut fra stolen sin og ble med mammaen sin bort til terrassedøren. Aurora tittet på julenissen som stod utenfor. Mammaen til Aurora åpnet døren. Nissen sa: «Ho, ho! Er det noen snille barn her?» «Ja, det er det», sa Aurora med en gang og smilte bredt. Du får komme inn og ikke stå der og fryse», sa mammaen. Aurora tittet på julenissen da han gikk inn. Han hadde et stort hvitt skjegg, og en stor og fin nissekappe som var laget av ekte rød fløyel. Nissen hadde en stor julegavepose som han holdt på. «Har du lyst på litt kjeks og litt melk, kjære julenisse?» spurte Aurora. «Ja, gjerne det», sa julenissen og gikk inn i stuen. Han gikk bort til en lenestol som var midt i stuen foran det store fine juletreet. Han satte fra seg den store gaveposen ved lenestolen, og så satte han seg ned. Mammaen til Aurora kom med kjeks og melk til nissen der han satt så godt i godstolen. Julenissen tok imot, og så begynte han å spise kjeksen og drakk opp melken som han hadde fått av mammaen til Aurora. «Har du lyst til å se hva jeg har oppi gaveposen min?» sa julenissen til Aurora. «Ja, det vil jeg gjerne», sa hun og gikk bort til nissen, ettersom han satt i den gode lenestolen. Aurora var ikke redd i det hele tatt for julenissen. «Du lurer sikkert på om jeg har med meg noen gaver i år også?» sa julenissen og tittet på Aurora. «Ja, det gjør jeg», svarte hun. «Har du vært snill i år da?» spurte julenissen. «Ja, det har jeg vært, julenissen. Jeg har opplevd noe helt magisk, men hysj», sa hun, og så visket hun inn i øret til julenissen. Hun fortalte om det hun hadde opplevd med snødrønningen og kjempen. Foreldene lurte veldig på hva hun sa til julenissen der han satt. Da hun var ferdig med å fortelle historien, sa julenissen: «Dette høres ut som en helt fantastisk opplevelse!» «Ja, ikke sant, julenissen», svarte jenta. «Ja, det er jeg helt ening med deg i Aurora», sa julenissen tilbake til henne. Foreldene og besteforeldrene forsto ikke hva de to pratet om der de sto ved det store juletreet. Julenissen kremtet litt og tok seg litt på det hvite skjegget. Så sa han: «Skal vi se.» Julenissen åpnet opp sekken. Aurora var svært spent på hva som kunne gjemme seg i julenissens sekk i år. Julenissen tok opp en stor gave opp fra sekken. «Vær så god», sa julenissen til Aurora, og så ga han den store gaven til Aurora som sto ved ham. «Takk», sa hun og satte seg ned på gulvet. Så begynte hun å åpne opp gaven som hun hadde fått av nissen. Da hun fikk se hva det var, så sa hun høyt: «Jippi!» Hun ble kjempeglad. Der hadde Aurora fått den rosa kjelken som hun hadde ønsket seg hele julen. «Tusen takk, kjære julenissen!» sa hun og kastet seg i armene på julenissen der han satt. Dette hadde vært den beste julen Aurora hadde hatt på mange år, og ikke minst det store eventyret som hun hadde opplevd med snødronningen og kjempen.